Kontrafaktisk historie er historien om det som ikke skjedde, og også ofte om hva konsekvensene av dette ville ha blitt. Kari Ru har ubevist, eller bevis, på kronikkplass i dagens Aftenpost tatt steget inn i denne tradisjonen. Karin er klar i sin tale, hun ser liten om noen sammenheng mellom sine studier og sin karriere. Hun mener at hun har lært mer i Samfunnsviter’n enn på forelesninger. Det er fullt mulig at hun har det, det kan jeg ikke uttale meg om, men det er utrolig tro at hun ville fått muligheten, til å skrive i Samfunnsviter’n, samt fått de kontaktene det gav, uten å gå på universitetet. Karin Ru bør huske på at Samfunnsviter’n er en studentavis. Å skrive i en studentavis krever som oftest at du er student, student er noe du når du studerer på universitetet eller høyskole. Viss hun hadde valgt annerledes, viss hun hadde valgt å ikke studere, så hadde hun ikke valg dette, hun ville ikke engang ha hatt valget. Dette ville stor sansynelyighet ha endret hennes fremtid vekk fra det eksisterende.
At Karin Ru hevder at teoriutdannelsen hennes ikke har utviklet henne er igjen en kontrafaktisk påstand. Så fremt ikke Karin tror ar hun har en predestinert skjebne vel og merke, viss man derimot tror på fri vilje så er det eneste vi kan si med en viss sikkerhet, er at viss man velger anderledes så får det med stor sansynelighet andre konsekvenser enn de nåværende. Det vi kan si med en ganske stor sikkerhet er at viss Karin hadde valgt bort universitetet, så hadde hun valgt noe annet. Selv det å ikke velge, er et valg med konsekvenser. Det ville ha skapt nye valg, med det nye handlinger og igjen nye konsekvenser. Å garantere at en av dem ville vært å lese seg opp på “ideer som har skapt ulike samfunn, religioner og vitenskapelige normer” finner jeg ganske freidig.
Alt i alt viser Karin Ru en mangelfull forståelse for sammenhengen mellom sitt nåværende liv og sine valg, de viser kanskje at hun tror på en predestinert skjebne og de viser og at hun har tilbragt mer tid i lokalene til Samfunnsviter’n enn på lesesalen eller forelesninger. At hun har lært mer av dette har vi kun hennes ord for. Det som skuffer meg at en journalist kan skrive en kronikk som dette, en kronikk som jeg kun kan se på som et angrep på kunnskap. Aller mest minner det meg likevel om hva en elev sa til meg for et par år siden ” jammen hvorfor skal jeg lære samfunnsfag? Jeg skal jo bli journalist”.
