Skoledebatten er bare tant og fjas

I den siste tiden har gjennomgangstemaet for skolenyheter vært det store frafallet i videregående skole.  Viss man velger å gjøre et rask søk i Atekst på ordene «frafall i skolen» vil man få 245 treff siden 2010, og jeg er sikker på at viss du gidder å legge mer sjel i det så vil du finne mange flere .

21 september skrev aftenposten.no-OsloBy om Byråd Ødegård sitt ønske om å teste ut fraværsgrenser i den videregåendeskolen,  etter sigende for å gjøre noe med skulk og frafall, og som på kommando  når ordene «Skole», «fravær» og «konsekvenser» opptrer samtidig  kom skrikekoret. Med soloprestasjoner fra skolesynsere, EO og diverse politikere som forstår seg på slikt. Sangtekstene er stort sett alltid den samme, «dette er straff!», «dette er demotiverende for elevene!» og ikke minst «dette er en godkjenning av fravær!»

At det siste er et argument i det hele tatt forundrer meg . Slik den videregående skolen  er organisert i dag er det kun et krav til eleven om tilstedeværelse. Elven må stille til (meldte) vurderinger for å få (standpunkt)karakter. Dagens system legger opp til at så lenge du blir vurdert så kan du være borte fra all undervisning og fortsatt bestå faget. Om det er lurt er en helt annen sak.

Hvorfor er det slik? Det er slik fordi det politiske Norge, deres håndhevere i skolesaker (udir) og egentlig de aller fleste andre er enige om at det er, og skal være, frivillig å være i den videregående skolen. Ungdom som  velger å gjøre dette beskrives også som «beviste brukere av en tjeneste», og siden dette er frivillig, og elevene vet hva de gjør, må vi også anta de forstår konsekvensene av sine handlinger.

Med denne  politisk enigheten om at elevene frivillig velger å følge  videregående utdanning, og samtidige er bevist konsekvensene av sine valg, er det underlig å høre politikere ikke godta konsekvensene av disse valgene. Hvordan kan noe være skulk viss man samtidig mener  at det er frivillig å møte til undervisning? Hvordan kan man beskrive elvene som «beviste brukere av en tjeneste» og i neste setning være forferdet over  konsekvensene bruken får?

Debatten om fraværsgrenser er på dette tidspunktet et blindspor, og hindrer oss fra å ta tak i de virkelig viktige debattene. Det hindrer oss i å ta debatten om det skal være frivillig å følge undervisning når man velger å gå på videregående eller ikke, og i den sammenheng om det bør være krav til minimums tilstedeværelse. Men kanskje viktigst så  det oss i å ta debatten om det faktisk  er slik at 16 til 19år gamle elever er «beviste brukere av en tjeneste» eller ikke. Før vi blir enig om det så er alle andre debatter om skolen bare tant og fjas

Hva er utgangspunktet mitt for å skriver dette?

(Alle uthevinger i tekst er mine)

§ 3-1. Rett til vidaregåande opplæring for ungdom (Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)

Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarande opplæring, har etter søknad rett til tre års heiltids vidaregåande opplæring. I fag der læreplanen føreset lengre opplæringstid enn tre år, har ungdommen rett til opplæring i samsvar med den opplæringstida som er fastsett i læreplanen. Ungdom som har fylt 15 år, søkjer sjølv om inntak til den vidaregåande opplæringa.

Elevar, lærlingar og lærekandidatar har rett til opplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter.

Heile retten må normalt takast ut i løpet av ein samanhengande periode på fem år, eller seks år når opplæringa heilt eller delvis blir gitt i lærebedrift, og innan utgangen av det året vedkommande fyller 24 år. Fylkeskommunen kan etter søknad gi eleven, lærlingen eller lærekandidaten løyve til utsetjing eller avbrot i opplæringa utan at retten tek slutt. Departementet gir forskrifter om kva forhold som skal gi rett til utsetjing eller avbrot.

Retten til vidaregåande opplæring blir etter søknad om omval utvida med inntil eitt opplæringsår.

Elev som etter reglane i kapittel 5 har rett til spesialundervisning, har rett til vidaregåande opplæring i inntil to år ekstra når eleven treng det i forhold til opplæringsmåla for den enkelte. Før fylkeskommunen gjer vedtak om utvida opplæringstid, skal det liggje føre sakkunnig vurdering av dei særlege behova eleven har. Retten gjeld også for elevar som har rett til opplæring i og på teiknspråk etter § 3-9, rett til opplæring i punktskrift etter § 3-10 eller rett til særskild språkopplæring etter § 3-12.

Søkjarar har rett til inntak til eitt av tre alternative utdanningsprogram på vidaregåande trinn 1 som dei har søkt på, og til to års vidaregåande opplæring innanfor utdanningsprogrammet. Søkjarar som etter kapittel 5 i lova har rett til spesialundervisning, og som på grunnlag av sakkunnig vurdering har særlege behov for eit særskilt utdanningsprogram på vidaregåande trinn 1, har rett til inntak til dette utdanningsprogrammet etter forskrift fastsett av departementet.

Fylkeskommunen skal tilby anna opplæring dersom ein elev, ein lærling eller ein lærekandidat har særlege vanskar med å følgje den opplæringa som er vald.

Departementet gir forskrift om inntak.

      Opplæringa i offentleg vidaregåande skole eller i lærebedrift er gratis. Fylkeskommunen har ansvaret for å halde elevane med nødvendige trykte og digitale læremiddel og digitalt utstyr. Elevane kan ikkje påleggjast å dekkje nokon del av utgiftene til dette utover det som følgjer av forskrift. Fylkeskommunen kan påleggje elevane, lærlingane og lærekandidatane å halde seg med anna individuelt utstyr som opplæringa til vanleg gjer det nødvendig å ha. Departementet kan gi nærmare forskrifter.

Ungdom med rett til vidaregåande opplæring etter paragrafen her kan, etter søknad og når det ligg føre særlege grunnar, i staden få vidaregåande opplæring etter § 4A-3.

§ 3-1. Rett til vurdering (Hentet fra  FOR 2006-06-23 nr 724: Forskrift til opplæringslova)

Elevar i offentleg grunnskoleopplæring og elevar, lærlingar og lærekandidatar i offentleg vidaregåande opplæring har rett til vurdering etter reglane i dette kapitlet. Retten til vurdering inneber både ein rett til undervegsvurdering og sluttvurdering og ein rett til dokumentasjon av opplæringa. Kapitlet gjeld for privatistar, så langt det er fastsett i føresegnene her. Praksiskandidatar reknast som privatistar i kapitlet her, dersom ikkje anna er særskild fastsett i føresegnene her. Kapitlet gjeld for elevar i skolar som er godkjende etter opplæringslova § 2-12.

Reglane i kapitlet gjeld ikkje for dei som får privat opplæring i heimen etter opplæringslova § 2-13.

Kapitlet gjeld heller ikkje for offentleg grunnskoleopplæring eller offentleg vidaregåande opplæring særskilt organisert for vaksne etter opplæringslova kapittel 4A. For vurdering i opplæring særskilt organisert for vaksne, gjeld kapittel 4.

Det skal vere kjent for eleven, lærlingen og lærekandidaten kva som er måla for opplæringa og kva som blir vektlagt i vurderinga av hennar eller hans kompetanse. Det skal og være kjent for eleven kva som er grunnlaget for vurdering og kva som blir vektlagt i vurdering i orden og åtferd.

Skoleeigar har ansvaret for at eleven, lærlingen eller lærekandidaten sin rett til vurdering blir oppfylt, jf. opplæringslova § 13-10 første ledd. Ved opplæring i bedrift er det lærebedrifta som oppfyller lærlingen og lærekandidaten sin rett til vurdering.

Merknader til § 3-1 Rett til vurdering  ( hentet fra  Udir-1-2010 – Individuell vurdering i grunnskolen og videregående opplæring etter forskrift til opplæringsloven kapitel 3)

Paragraf 3-1 er en videreføring og tydeliggjøring av tidligere §§ 3-1 og 4-1.

I § 3-1 første ledd første punktum er det fastslått at elever i offentlig grunnskoleopplæring og  elever, lærlinger og lærekandidater i videregående opplæring har rett til vurdering. Det er i § 3- 1 første ledd annet punktum presisert  t retten til vurdering innebærer en rett til underveisvurdering, sluttvurdering og dokumentasjon av opplæringen. Dette innebærer at dersom elever kun får  luttvurdering i form av standpunktkarakterer, er ikke elevens rett oppfylt. Eleven, lærlingen og lærekandidaten skal ha underveisvurdering i løpet av opplæringsåret. Hva retten innebærer, er nærmere regulert i §§ 3-11 til 3-16 om underveisvurdering. Retten til dokumentasjon er regulert i §§ 3-38 til 3-47. Her fremgår det hvilken  dokumentasjonsform som eleven, lærlingen, lærekandidaten eller privatisten har rett til. For å få rett til vurdering må eleven møte til og delta aktivt i opplæringen slik at læreren får et grunnlag for vurdering, jf. § 3-3 tredje ledd.

I § 3-1 første ledd tredje punktum er det fastsatt at kapittel 3 også gjelder for privatister, så langt dette er fastsatt i bestemmelsene. Bestemmelsene om underveisvurdering og om standpunktkarakterer gjelder ikke for privatister. I § 3-1 første ledd fjerde punktum er praksiskandidatenes status presisert. Her fremgår det at praksiskandidater er å regne som privatister etter kapitlet her, med mindre annet er særskilt fastsatt i bestemmelsene. Dette har sammenheng med at praksiskandidater er en egen kandidatgruppe, men melder seg opp til eksamen som privatist. Dette betyr at reglene for eksamensgjennomføringen i utgangspunktet er som for privatister. Det er fastsatt særskilte regler for praksiskandidater i forbindelse med fag- og svenneprøven, se for eksempel § 3-55. Det er i § 3-1 første ledd siste punktum slått fast at vurdering i skoler som er godkjent etter opplæringsloven § 2-12, også skal følge bestemmelsene i kapittel 3. Dette er en videreføring av tidligere forskrift.

I § 3-1 annet ledd avgrenses virkeområdet for kapittel 3. Reglene i kapittel 3 kommer  kke til anvendelse for dem som mottar privat opplæring i hjemmet etter opplæringsloven § 2-13. Elever som mottar privat opplæring i hjemmet, skal ikke ha vurdering etter dette kapitlet. Dette innebærer at når disse elevene søker om inntak til videregående opplæring, vil de ikke ha et vitnemål å vise til. Men elever som har mottatt lovlig privat opplæring i hjemmet, har krav på at kommunen attesterer at grunnskolen er fullført. Ved inntak til videregående opplæring må de derfor vurderes individuelt, jf. § 6-17 annet ledd. Det understrekes også at disse barna/ungdommene ikke kan ta eksamen i fag på 10. årstrinn som privatist for å få karakterer og vitnemål, da det ikke er noen privatistordning i grunnskolen, se § 3-10. For voksne er det mulig å ta fag i grunnskolen som privatist etter kapittel 4.

Paragraf 3-1 tredje ledd inneholder ytterligere avgrensninger i virkeområdet til kapittel 3. Her er det presisert at kapitlet ikke gjelder for voksne som mottar opplæring særskilt organisert for voksne etter opplæringsloven kapittel 4A. For denne gruppen gjelder forskriften kapittel 4.

Dette er en endring fra tidligere kapittel 3 og 4, hvor bestemmelsene om denne  truppen var integrert i de kapitlene som gjaldt for henholdsvis grunnskolen og videregående opplæring. Det understrekes at når det gjelder voksne og individuell vurdering, skal voksne som deltar i den ordinære opplæringen og mottar opplæring etter opplæringsloven kapittel 3, vurderes etter reglene i forskriften kapittel 3. Dersom voksne som har mottatt opplæring særskilt organisert for voksne etter opplæringsloven kapittel 4A, blir lærlinger eller lærekandidater, vil det for opplæringen som gis i bedrift, være opplæringsloven kapittel 4 som regulerer  opplæringen til den voksne, ikke kapittel 4A. Dette får konsekvenser også for hvilke regler om individuell vurdering som skal følges. Også for voksne som mottar opplæring i bedrift, er det forskriften kapittel 3 som regulerer opplæringen, ikke kapittel 4. Voksne som tar fag som privatist i videregående opplæring, omfattes av kapittel 3. Det er ikke noen forskjell mellom voksne som er privatister i videregående opplæring, og ungdom som er privatister. Voksne som tar fag i  grunnskolen som privatist, er regulert i kapittel 4. Dette har sammenheng med at det ikke er noen privatistordning i grunnskolen for barn i opplæringspliktig alder, jf. § 3-10 siste ledd.

I § 3-1 fjerde ledd første punktum er det tydeliggjort at det skal være kjent for eleven, lærlingen og lærekandidaten hva som er målene for opplæringen, og hva som vektlegges i vurderingen av hans eller hennes kompetanse. Det som ligger i bestemmelsen, er at elevene, lærlingene og lærekandidatene skal kjenne til kompetansemålene i læreplanene for fag  ,herunder læreplanene for opplæring i bedrift. De skal også kjenne til hva læreren eller instruktøren vektlegger når vedkommende vurderer en prestasjon, og hva som kjennetegner ulik grad av kompetanse. I en del vurderingssituasjoner vil det være rimelig at elevene gjøres kjent med hva som kreves for å få de ulike karakterene, men læreren må i disse tilfellene vurdere behovet for detaljeringsgrad. For elever på trinn med karakterer innebærer dette blant annet at elevene skal bli gjort kjent med hva som skal til for å få de ulike karakterene. Kravet til at det skal være kjent, innbærer at elevene skal ha blitt gjort kjent med innholdet. Dette kravet innebærer noe mer enn at informasjonen for eksempel ligger på Internett eller kan fås ved å spørre rektor, lærer eller instruktør. Skoleeier og faglig leder i bedriften (se opplæringsloven § 4-3 tredje ledd) har det overordnede ansvaret, men i praksis vil det normalt være læreren og instruktøren som sikrer at dette blir gjort.

I § 3-1 fjerde ledd annet punktum er det fastsatt at også i forbindelse med vurdering av orden og oppførsel skal det være kjent for eleven hva som er grunnlaget for vurdering, og hva som blir vektlagt. Dette innebærer i realiteten at ordensreglementet skal være kjent for eleven, og at skolen skal ha gjort elevene kjent med hvordan dette brukes for å vurdere elevens orden eller oppførsel.

I § 3-1 femte ledd er skoleeierens ansvar presisert. Dette ansvaret følger allerede av opplæringsloven § 13-10 første ledd. Skoleeierens ansvar er knyttet til alle sidene av vurderingen, ikke bare for eksempel standpunktkarakterer. I § 3-1 femte ledd andre  punktum er det understreket at det i forbindelse med opplæring i bedrift er lærebedriften som sørger for at rettighetene og pliktene blir oppfylt. Men selv om det er lærebedriften som gjennomfører den individuelle vurderingen, vil fylkeskommunen fortsatt være ansvarlig. Skoleeieren skal etter opplæringsloven § 13-10 annet ledd også ha et forsvarlig system for vurdering av om kravene i  opplæringsloven med forskrifter oppfylles, og for oppfølgingen av disse vurderingene. Denne  plikten omfatter også kravene i forskriften kapittel 3. Fylkeskommunens forsvarlige system må omfatte både opplæring i skole og opplæring i bedrift.

§ 3-3. Grunnlaget for vurdering i fag(Hentet fra  FOR 2006-06-23 nr 724: Forskrift til opplæringslova)

Grunnlaget for vurdering i fag er dei samla kompetansemåla i læreplanane for fag slik dei er fastsette i læreplanverket, jf. § 1-1 eller § 1-3.

I vurderinga i fag skal ikkje føresetnadene til den enkelte, fråvær, eller forhold knytte til ordenen og åtferda til eleven, lærlingen eller lærekandidaten trekkjast inn. I faget kroppsøving skal innsatsen til eleven vere ein del av grunnlaget for vurdering.

Eleven, lærlingen og lærekandidaten skal møte fram og delta aktivt i opplæringa slik at læraren og instruktøren får grunnlag til å vurdere eleven, lærlingen og lærekandidaten sin kompetanse i faget. Læraren og instruktøren skal leggje til rette for at han eller ho får eit tilstrekkeleg grunnlag for å vurdere kompetansen til eleven, lærlingen og lærekandidaten, slik at den retten eleven, lærlingen og lærekandidaten har etter § 3-1, blir oppfylt. Stort fråvær eller andre særlege grunnar kan føre til at læraren ikkje har tilstrekkeleg grunnlag for å gi halvårsvurdering med karakter eller standpunktkarakter.

Merknader til § 3-3 grunnlaget for vurdering i fag ( hentet fra  Udir-1-2010 – Individuell vurdering i grunnskolen og videregående opplæring etter forskrift til opplæringsloven kapitel 3)

Paragraf 3-3 er i det vesentligste en videreføring av tidligere §§ 3-7 og 4-7. Bestemmelsen regulerer vurdering i fag. I § 3-3 første ledd presiseres det at grunnlaget for vurdering i fag er de samlede kompetansemålene i læreplanene for fag slik disse er fastsatt i Læreplanverket for Kunnskapsløftet eller Læreplanverket for Kunnskapsløftet – samisk.

Dette innebærer at det er forskriftsfestet et målrelatert vurderingsprinsipp. Et målrelatert vurderingsprinsipp innebærer at det elevens, lærlingens eller lærekandidatens kompetanse skal vurderes opp mot, er kompetansemålene i læreplanen for faget. Den enkelte skal ikke vurderes i lys av andre elevers,  lærlingers og lærekandidaters kompetanse. Det er med andre ord forskriftsstridig å legge til grunn et normrelatert vurderingsprinsipp. Et eksempel på et normrelatert vurderingsprinsipp er  bruk av en normalfordelingskurve. Det er videre fastsatt at grunnlaget for vurdering i fag er de samlede kompetansemålene. I forbindelse med sluttvurdering skal elevens, lærlingens og lærekandidatens kompetanse avgjøres på bakgrunn av en helhetsvurdering i forhold til kompetansemålene som er fastsatt i læreplanen. Paragraf 3-3 første ledd inneholder altså et breddekrav.

Det understrekes at kompetansemålene må ses i sammenheng, og at det ikke er adgang til å vurdere kompetansen i forbindelse med standpunktkarakter bare på grunnlag av et utvalg av kompetansemålene. Ved fastsettelsen av en halvårsvurdering må det tas utgangspunkt i fremdriften etter læreplanen for faget og hva som er forventet på tidspunktet for vurderingen, jf. § 3-13 tredje ledd. Karakteren skal fastsettes på grunnlag av kompetansemålene som er gjennomgått i opplæringen, og det er ikke adgang til å sette en halvårsvurdering med karakter på grunnlag av bare noen av målene som er gjennomgått. Utdanningsdirektoratet understreker også at det ikke er adgang til å stille opp regler om at en elev som bare har grunnlag for vurdering i 80 % av kompetansemålene, ikke kan få bedre enn en gitt karakter, og at en elev som kun har grunnlag for vurdering i 60 % av kompetansemålene, kun kan få en gitt karakter som er enda lavere. Dette er ikke innenfor forskriftens rammer. Læreren må ut fra sitt profesjonelle skjønn vurdere om hun/han har grunnlag for vurdering i forhold til de samlede kompetansemålene eller ikke. Dersom det er slik at det er flere kompetansemål læreren ikke har grunnlag for vurdering i, vil det normalt være slik at læreren ikke har grunnlag for vurdering med karakter, og da skal det ikke gis en karakter i forbindelse med halvårsvurdering eller  standpunkt. I forbindelse med halvårsvurdering fra 8. årstrinn skal karakteren fastsettes ut fra hvilken kompetanse eleven har, og hva som er forventet på tidspunktet for vurderingen, jf § 3- 13. Kravet om at grunnlaget for vurdering er de samlede kompetansemålene, har også betydning for vurdering i fag for elever med enkeltvedtak om spesialundervisning hvor det gjøres bortvalg av kompetansemål. Dersom det i enkeltvedtaket om spesialundervisning og i IOP’en gjøres bortvalg av kompetansemål fra læreplanen for faget og konsekvensen av dette er at eleven ikke kan vurderes i forhold til de samlede kompetansemålene i faget, vil dette innebære at det ikke vil være noe grunnlag for å fastsette karakter i forbindelse med halvårsvurdering eller standpunktvurdering i faget, jf. § 3-3. For elever i videregående opplæring innebærer dette at eleven ikke vil kunne få standpunktkarakter i faget, og følgelig ikke vil oppfylle kravet til vitnemål i § 3-42. For mer om dette se rundskrivets kapittel 3.5. Det understrekes igjen at grunnlaget for vurdering i fag er elevens kompetanse i forhold til kompetansemålene i læreplanen for faget.

Grunnleggende ferdigheter er integrert i kompetansemålene i læreplanene for fag på det enkelte fags premisser, som del av den kompetansen som skal utvikles innenfor det aktuelle faget. Det er formulert et eget avsnitt om grunnleggende ferdigheter i hver enkelt læreplan for fag. Her tydeliggjøres det på hvilken måte de grunnleggende ferdighetene kan gjenfinnes i kompetansemålene i faget, men de grunnleggende ferdighetene, slik de er formulert i avsnittet i læreplanen for faget, skal ikke vurderes i seg selv. De grunnleggende ferdighetene er redskaper for å nå kompetansemålene, og blir på denne måten vurdert indirekte gjennom vurderingen av elevens kompetanse i forhold til kompetansemålene. Tilsvarende gjelder for formålet med faget. Formålet med faget kan brukes som en hjelp til å avklare hva som er kompetanse i faget, og må ses i sammenheng med kompetansemålene, men er ikke en selvstendig del av vurderingsgrunnlaget.

I § 3-3 annet ledd første punktum er det utdypet hva som ikke kan trekkes inn i vurderingen i fag. Dette innebærer ingen endringer fra tidligere kapittel 3 og 4. I vurderingen i fag er det elevens, lærlingens og lærekandidatens kompetanse i forhold til kompetansemålene i læreplanen for faget, som skal vurderes. Det understrekes at når det skal avklares hva som kan trekkes inn i vurderingen, er det kompetansemålene som er det avgjørende. Annet ledd første punktum understreker at i vurderingen i fag skal ikke elevens, lærlingens eller lærekandidatens forutsetninger, fravær eller forhold knyttet til orden eller oppførsel trekkes inn i vurderingsgrunnlaget. At forutsetninger ikke skal trekkes inn, betyr for eksempel at det ikke har noen betydning i vurderingen av elevens, lærlingens eller lærekandidatens kompetanse om hun/han har en eller annen form for funksjonshemming eller en lære- eller atferdsvanske (unntaket er vurdering i kroppsøving i grunnskolen, se under). Fravær skal heller ikke trekkes inn i grunnlaget for vurdering i fag. Det er for eksempel ikke tillatt å sette en lavere karakter fordi eleven, lærlingen eller lærekandidaten har høyt fravær. Dersom eleven har høyt fravær kan dette få betydning for om læreren har grunnlag for vurdering, men dette er et annet spørsmål enn hvor høy elevens, lærlingens eller lærekandidatens kompetanse er. Videre skal heller ikke orden eller oppførsel trekkes inn i vurderingen i fag. Det skal gjøres egne vurderinger i dette. Manglende deltakelse eller manglende innleveringer kan ikke trekkes inn i vurdering i fag.

Dersom eleven for eksempel ikke leverer en oppgave eller ikke møter til en prøve, skal læreren ikke sette karakteren 1 på oppgaven eller prøven. Manglende innleveringer eller manglende deltakelse kan ha betydning for om det er grunnlag for vurdering i faget eller ikke, men kan også trekkes inn i vurderingen i orden og oppførsel. At forhold knyttet til orden og oppførsel ikke skal trekkes inn i vurderingen i fag, har sammenheng med at vurderingen i fag skal uttrykke nettopp kompetansen i faget. Dersom eleven ved en prøve leverer en blank besvarelse, så skal denne besvarelsen vurderes til karakteren 1. Dette anses som å være et uttrykk for elevens kompetanse. Elevens holdninger skal som hovedregel heller ikke trekkes inn i vurderingen i faget. Dersom eleven viser holdninger som ikke samsvarer med skolens ordensreglement, kan dette eventuelt trekkes inn i vurderingen i oppførsel. Imidlertid kan det være unntak fra dette dersom læreplanen for faget inneholder kompetansemål som er knyttet til holdningene til eleven. Eksempler på dette kan være kompetansemål som er knyttet til samarbeid, samhandling, toleranse, respekt etc. I slike tilfeller er det innholdet i kompetansemålene som er årsaken til at dette trekkes inn i grunnlaget for vurderingen. Annet ledd omhandler ikke innsats, men heller ikke innsats i faget skal trekkes inn i vurderingen i fag. Innsats er i mange tilfeller en forutsetning for å vise kompetansen, men det betyr ikke at en elev som er mer aktiv enn andre, skal få en bedre karakter på dette grunnlaget. Dette innebærer ingen endring sammenlignet med tidligere rett. Den ”innsatsen” som vil være en nødvendig forutsetning for å vurdere elevens kompetanse, er det dessuten mer nærliggende å omtale som aktivitet, og det blir da enda tydeligere at dette ikke skal trekkes inn i vurderingen i faget.

Paragraf 3-3 annet ledd annet og tredje punktum viderefører tidligere rett. Grunnlaget for vurdering i faget kroppsøving i henholdsvis grunnskolen og videregående opplæring er ulikt. Dette er en videreføring av tidligere §§ 3-7 og 4-7. I grunnskolen skal elevens forutsetninger og kompetanse trekkes inn i grunnlaget for vurdering. Forutsetninger må forstås i vid forstand. Å legge vekt på både oppnådd kompetanse og elevens forutsetninger innebærer at en elev med svakere forutsetninger som ut fra sitt ståsted viser høy kompetanse i faget, også skal ha mulighet for å få en god karakter. Dette betyr at elever som på grunn av forutsetninger ikke kunne fått karakteren 5 eller 6 ut fra kompetansemålene alene, likevel kan oppnå kompetanse som kvalifiserer til karakteren 5 eller 6. Hva som er relevant, vil i hovedsak måtte avgjøres ut ifra lærers skjønn og i en dialog med eleven/hjemmet. Et utgangspunkt er å spørre om eleven har spesielle forutsetninger som gjør arbeidet med kompetansemålene ekstra utfordrende. I videregående opplæring skal elevens forutsetninger ikke trekkes inn i vurderingsgrunnlaget. Grunnlaget er her elevens kompetanse i forhold til kompetansemålene i læreplanen for kroppsøving. Dersom elevens forutsetninger trekkes inn i vurderingen, er dette ikke i samsvar med bestemmelsen, og vurderingen vil kunne påklages. Elevens forutsetninger er utenforliggende hensyn i denne vurderingen. For mer om vurdering og opplæring i kroppsøving vises det til veiledning til læreplanen i kroppsøving på www.skolenettet.no/veiledninger. Det vises også til § 3-23 som åpner for fritak fra vurdering med karakter i den praktiske delen av faget kroppsøving i videregående opplæring.

I § 3-3 tredje ledd er lærerens og instruktørens plikt til å skaffe tilstrekkelig grunnlag for vurdering tatt inn, og elevens, lærlingens og lærekandidatens plikt til å møte til og delta aktivt i opplæringen regulert. Det understrekes her at eleven, lærlingen og lærekandidaten her har en plikt til å bidra til at læreren får et vurderingsgrunnlag. Denne plikten må ses i sammenheng med og avstemmes med lærerens og instruktørens plikt, slik at det å skaffe vurderingsgrunnlag ikke bare påhviler læreren og instruktøren.

I paragraf 3-3 tredje ledd første og annet punktum er lærerens og instruktørens plikt understreket. Dersom læreren og instruktøren er i tvil om hun/han har grunnlag for å vurdere elevens, lærlingens og lærekandidatens kompetanse, skal hun/han strekke seg så langt som mulig for å skaffe seg grunnlag for å vurdere. Hvor omfattende lærerens og instruktørens plikt er, er det vanskelig å si noe generelt om. Dette vil måtte vurderes konkret i det aktuelle tilfellet, men det må være tydelig at læreren og instruktøren har lagt forholdene til rette slik at eleven, lærlingen og lærekandidaten har mulighet til å delta i vurderings- og arbeidssituasjoner som gir mulighet til å få grunnlag for vurdering. Denne plikten for lærer og instruktør gjelder også dersom fravær eller andre særlige grunner gjør vurdering vanskelig. Andre særlige grunner kan for eksempel være passivitet i opplærings- og vurderingssituasjoner. En elev som er til stede, men som er så passiv at læreren vanskelig kan få et grunnlag for å vurdere elevens kompetanse, kan få varsel om fare for manglende grunnlag for vurdering. Læreren må være oppmerksom på ”sjenerte” elever og den spesielle utfordringen dette innebærer. For lærlinger og lærekandidater kommer regelen om varsling ikke til anvendelse, siden de ikke skal ha karakter i forbindelse med halvårsvurdering eller standpunktkarakter. Instruktørens plikt til å skaffe tilstrekkelig grunnlag for vurdering må forstås i sammenheng med lærlingens eller lærekandidatens halvårsvurdering, jf. § 3-14 og samtalen etter § 3-11 tredje ledd. Det understrekes at skoleeieren/skolen ikke kan stille opp en prosentvis grense for hvor mye fravær en elev kan ha før grunnlag for vurdering ikke er til stede. En slik grense er forskriftsstridig. Vurderingen skal være konkret og skjønnsmessig basert på om eleven har vist kompetansen sin i de samlede kompetansemålene. Videre gir ikke lærerens og instruktørens plikt eleven, lærlingen og lærekandidaten rett til å forhandle om når en vurderingssituasjon skal gjennomføres. Dette avgjør lærer og instruktør. Lærer og instruktør avgjør også om elever, lærlinger og lærekandidater som ikke har vært til stede i vurderingssituasjoner eller mangler innleveringer, får tilbud om å vise kompetansen sin ved å bruke samme vurderingsform. Læreren kan velge å skaffe seg grunnlag for vurdering ved å bruke andre vurderingsformer. Dersom læreren mener at hun/han har tilstrekkelig grunnlag for vurdering i de kompetansemålene som for eksempel den manglende innleveringen var knyttet til, kan vedkommende si at hun/han har et tilstrekkelig grunnlag. Dette er innenfor lærerens handlingsrom, og vil være en måte å tilpasse opplæringen på.

I tredje ledd tredje og fjerde punktum er elevens, lærlingens og lærekandidatens plikt regulert. Det understrekes at eleven, lærlingen og lærekandidaten ikke bare har rettigheter knyttet til vurdering, men også har plikt til å bidra til at læreren og instruktøren får grunnlag for vurdering. I tredje punktum går det frem at eleven, lærlingen og lærekandidaten skal møte til og delta aktivt i opplæring for å gi læreren og instruktøren grunnlag for vurdering. Eleven kan for eksempel ikke være fraværende i opplæringen gjennom hele året for så like før standpunktkarakteren skal fastsettes, kreve en stor prøve som gir læreren grunnlag for vurdering. Aktivitetsplikten, som også kan leses ut av opplæringsloven §§ 2-3 og 3-4, innebærer at eleven, lærlingen og lærekandidaten skal være til stede i opplæringen og vise kompetansen sin. En elev som for eksempel er til stede i opplæringen, men er så passiv at læreren ikke har mulighet til å vurdere kompetansen, oppfyller ikke sine plikter. Men det understrekes at læreren og instruktøren i sin tilpasning av opplæringen må legge til rette for at eleven, lærlingen og lærekandidaten får vist sin kompetanse, ved å bruke ulike arbeidsmåter og vurderingsformer.

Fjerde punktum fastsetter at hvis elever som har stort fravær, ikke deltar i planlagte vurderingssituasjoner eller av andre særlige grunner ikke viser sin kompetanse, kan dette føre til at læreren ikke har grunnlag for å fastsette karakter i forbindelse med halvårsvurdering eller standpunktkarakter. I forbindelse med fravær skilles det ikke lenger mellom gyldig eller ugyldig fravær. Alt fravær er fravær og kan ha innvirkning på om lærer og instruktør har grunnlag for vurdering. I vurderingen av om eleven har oppfylt sin plikt til å møte til og delta aktivt i opplæringen, må man se på årsaken til fraværet, den manglende innleveringen etc. Dersom fraværet skyldes dokumentert fravær som for eksempel sykdom, skal læreren strekke seg langt for at eleven skal få mulighet til å vise sin kompetanse. Hvor langt lærerens plikt strekker seg, må i slike tilfeller avveies mot elevens rettigheter og plikter. Dersom det er fare for at læreren ikke har grunnlag for å fastsette karakter i forbindelse med halvårsvurdering eller standpunktkarakter i fag, skal eleven varsles så tidlig som mulig, jf. § 3-7. Dersom varsel ikke gis, skal karakter i forbindelse med halvårsvurdering eller standpunktkarakter gis. Dersom det ikke er grunnlag for vurdering ved fastsettelsen av standpunktkarakteren, skal det fattes et enkeltvedtak om dette, jf. § 3-18 sjette ledd. Eleven kan klage på vedtaket.

 

Reklamer

En kommentar om “Skoledebatten er bare tant og fjas

  1. Det totalte frafallet på normert tid (etter vg3) og på normert tid pluss 2 år har økt etter at fraværstaket ble fjernet i 2009 av SV (kilde NyGIV:
    http://www.udir.no/Tilstand/Analyser-og-statistikk/Gjennomforingsbarometer/

    Sammenfall i tid trenger ikke nødvendigvis være en årsaksforklaring. Personlig tror jeg fjesbok og YouTube skoledagen lang på mange skoler øker frafallet, sammen med den omseggripende og kommersialiserte russetida selvsagt (mine elever i vg1 diskuterte før høstferien «russepakker» til forskjellig priser – rundt 50 tusen for én – fra et russe»firma» så langt jeg forstod dem…).

    Mange ting virker altså i gal retning. At elevfraværet skulle øke også, er nok sannsynlig, men det fins ikke tall for dette på skoleporten.no selv om skolene sitter på tallene og lett kan rapportere dem inn sammen med karakterene. Kristin Halvorsen ønsker på sin side IKKE rapportering inn om dette. Det kan vi jo forstå, for det er en sannsynlig sammenheng mellom økt undervisningsfravær og øklt frafall, uttaler flere skoleforskere. Å få dokumentert konsekvensene av egen skolepolitikk, er altså ikke noe sterkt og uttrykt behov i dagens Kunnskapsdep. Da går det som det går.

    http://www.utdanningsnytt.no/4/Meny-A/Meninger/Innspill/Har-vi-bare-oss-selv-a-takke/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s